Teksten i språkmeldingen:
10.5 Norsk teiknspråk
10.5.1 Språkbrukarar i ei særstilling
10.5.1.1 Utgangspunkt
Dei typiske teiknspråkbrukarane, dei døve eller sterkt høyrselshemma, står i ei særstilling jamført med andre språkbrukarar, fordi det i utgangspunktet ikkje er noko alternativ for dei å kunna kommunisera på eit auditivt språk.
Dei er normalt ikkje fysisk i stand til å kommunisera via eit verbalt språk anna enn i skriftleg form, og er difor avhengige av eit visuelt språk ? teiknspråket ? for i det heile å kunna oppnå primær språkkontakt med andre menneske.
Men dette utgangspunktet gjeld ikkje for alle, for det finst varierande gradar av nedsett høyrsel, og mange teiknspråkbrukarar kan i større eller mindre grad nyttiggjera seg talespråk. Dei kan likevel vera heilt avhengige av teiknspråket for å oppnå fullgod interaksjon med andre.
Dette kan også gjelda menneske som høyrer normalt, men som har ulike former for språkvanskar som gjer at dei likevel ikkje kan gjera seg nytte av talespråket.
10.5.1.2 Medisinsk-tekniske framskritt
Dei siste par tiåra har elles medisinsk-teknologiske framskritt gjort det mogleg å gjenvinna høyrsla for heilt døve personar og betra høyrsla hos dei som i utgangspunktet høyrer så dårleg at høyreapparat ikkje hjelper. Ved å få operert inn såkalla koklea-implantat kan også dei som er fødde som døve, bli i stand til å oppfatta lyd. Mange av dei blir gjennom opptrening i stand til å kommunisera i større eller mindre grad ved hjelp av talespråk.
Resultatet er likevel individuelt. Dei som blir opererte på denne måten, går ikkje automatisk over frå å vera døve til å bli høyrande. Behovet for teiknspråk vil framleis vera til stades, for dei aller fleste, i større eller mindre grad.
10.5.1.3 Ulike perspektiv på teiknspråk
Den særstillinga dei døve og sterkt tunghøyrde tradisjonelt har hatt som språkbrukarar, heng i utgangspunktet saman med den nedsette funksjonsevna dei har. For dei som er fødde som døve, har det visuelle språket vore det einaste språket dei kunne bruka.
Men også for dei som heilt eller delvis har mista høyrsla på ulike stadium i livet, gjeld det at teiknspråket i større eller mindre grad er nødvendig for å overvinna ei nedsett funksjonsevne.
Spørsmål som gjeld teiknspråk, må framleis sjåast som ein del av politikken overfor menneske med nedsette funksjonsevner. Det handlar om å leggja tilhøva til rette for at alle delar av samfunnet skal bli så tilgjengeleg som råd er også for menneske med eit bestemt funksjonshinder.
Dette er i neste omgang ein føresetnad for at dei også skal kunna delta i samfunnet på same vilkår som andre. På den måten må tilrettelegging for bruk av teiknspråk i tillegg sjåast i eit demokratiperspektiv.
Alt i alt kan vi slå fast at for dei som er meir eller mindre avhengige av dette språket, er tilgangen til informasjon på teiknspråk og at dei skal ha sjanse til å gjera seg forstått på teiknspråket, ein grunnleggjande føresetnad for tilgjenge til og deltaking i samfunnet.
10.5.1.4 Teiknspråk i eit språkpolitisk perspektiv
Men i forlenginga av dette ligg det også i høg grad ein språkpolitisk dimensjon. Det grunnleggjande innhaldet i denne dimensjonen handlar om formelle rettar og reelle sjansar til å kunna bruka teiknspråket, dessutan at ingen skal diskriminerast på grunn av det språket dei bruker.
Fordi teiknspråket i utgangspunktet er eit språk som er utvikla til bruk for menneske med ei nedsett funksjonsevne, kan det elles vera ein fare for at språket blir sett på som eit erstatningsspråk. Eit slikt syn kan truleg også forklara at dei som har nytta teiknspråk, ofte har vore sedde ned på av majoritetssamfunnet.
Gradvis har det likevel vakse fram større innsikt i at teiknspråk er eit fullverdig språk på linje med andre språk. Teiknspråk må ikkje sjåast på som ein kommunikasjonsmetode for menneske med nedsette funksjonsevner, men som eitt av fleire språk som blir nytta i eit mangespråkleg samfunn.
I denne meldinga ? som skal leggja grunnlaget for ein heilskapleg og sektorovergripande språkpolitikk ? er det naturleg nok dette språkpolitiske perspektivet på teiknspråk som står i framgrunnen.
Med utgangspunktet i eit slikt perspektiv må vi slå fast at teiknspråk har ein grunnleggjande verdi i seg sjølv, mellom anna som identitetsmerke og ekte kulturuttrykk for ein språkleg minoritet i det norske samfunnet. Det norske teiknspråket er også eit genuint norsk språk, ein del av den norske kulturarven og ikkje minst ein del av det språklege mangfaldet i landet som vi alle har ei særleg plikt til å ta vare på.
10.5.2 Tilhøvet mellom teiknspråk og ­ tale­språk
10.5.2.1 Likt og ulikt talespråk
Teiknspråk og talespråk er skilde språk, men dei ulike teiknspråka som finst i verda, er innanlandske språk som i hovudsak formidlar den same kulturen som talespråket eller talespråka i vedkomande land.
Eit teiknspråk består av eit system av konvensjonelle symbol, eit ordtilfang og eit system av reglar for korleis symbola skal brukast, ein grammatikk. I så måte er ikkje teiknspråka annleis enn talte språk, og dei oppfyller på den måten alle krav som kan stillast til sjølvstendige språk.
Det som derimot skil eit teiknspråk frå eit talt språk, er at det blir formidla manuelt gjennom gestar, ikkje gjennom tale, og at det blir teke imot visuelt, via synet, ikkje via høyrsla. Det er også den skilnaden at teiknspråka saknar eit skriftspråk.
10.5.2.2 Teiknspråk som førstespråk og andrespråk
Ulikt talte språk blir teiknspråk som regel ikkje overført frå foreldre til barn, frå generasjon til generasjon. Fleirtalet av døve barn blir fødde inn i familiar der foreldra er høyrande og bruker tale­språk.
Dei som har teiknspråk som morsmål i snever meining, er dermed svært få. Dei omfattar berre barn, døve eller høyrande, av døve foreldre. For å dekkja inn også det fleirtalet av døve barn som har høyrande foreldre, bruker ein gjerne i staden for morsmål den meir generelle termen førstespråk om det teiknspråket desse barna tileignar seg.
For dei fleste døve barn er altså situasjonen den at foreldra i utgangspunktet ikkje meistrar førstespråket deira, dvs. det teiknspråket som er det einaste språket barnet i utgangspunktet kan ta til seg.
Foreldra må med andre ord i kommunikasjonen sin med barnet bruka eit språk som for dei sjølve er nytt og framandt, og som dei difor må tileigna seg parallelt med at dei overfører det til det døve barnet. Dette fører naturleg nok til at språkutviklinga hos teiknspråkavhengige barn er noko annleis enn for dei fleste andre barn.
Foreldre med døve barn må altså læra seg teiknspråket som andrespråk.
Også sysken til døve barn kan tileigna seg teiknspråk som andrespråk. Og ikkje minst vil teiknspråket utgjera eit andrespråk for mange høyrselsskadde personar som har behov for eit språkleg alternativ til talespråket.
Teiknspråk vil også vera andrespråk for tolkar og andre som i yrkessamanheng heilt eller delvis har dette som arbeidsspråk.
10.5.2.3 Teiknspråkbrukarar som tospråkleg ­minoritet
Her i landet reknar Noregs Døveforbund med at det finst ca. 5000 døve. I tillegg reknar dei med at det er om lag dobbelt så mange ? 10 000 personar ? som sjølve er høyrande, men som bruker teiknspråk fordi dei er i familie med eller er venner til døve. Anslaget frå Døveforbundet omfattar dessutan 1500 fagfolk som bruker teiknspråk i yrkesutøvinga si.
Det totale talet på teiknspråkbrukarar i Noreg blir etter dette ca. 16 500.
I alle land utgjer teiknspråkbrukarar ein minoritet blant ein talespråkleg majoritet. På same måten som andre språklege minoritetar må difor teiknspråkbrukarar vera tospråklege dersom dei skal ha sjanse til å delta i samfunnslivet på ein tilnærma fullverdig måte.
Dette behovet for tospråkleg kompetanse vil vera til stades jamvel om samfunnet blir lagt mykje betre til rette for teiknspråkbrukarar enn i dag.
I utgangspunktet er likevel døve og mange høyrselshemma tospråklege på ein annan måte enn det som er tilfellet for talespråklege minoritetar. Teiknspråkbrukarar blir ikkje på same måten spontant tospråklege.
For dei døve vil dessutan teiknspråket og majoritetsspråket fylla heilt ulike funksjonar. Teiknspråket har funksjonen som instrument for innlæring av kunnskapar som blir brukte i direkte kommunikasjon med andre, medan majoritetsspråket primært fyller ein rein lese- og skrivefunksjon.
10.5.2.4 Verknader av koklea-implantat
Det at om lag 90 prosent av alle døve barn i dag får operert inn koklea-implantat, vil gjera at mange av dei kan veksla mellom teiknspråk og talespråk, dvs. at dei blir tospråklege på ein annan måte enn dei som vekslar mellom teiknspråk og skriftspråk.
Når det gjeld språkutviklinga for slike barn, kan det elles variera i kva grad ein bør leggja vekt på talespråkleg stimulering eller tospråkleg tilnærming med teiknspråk. Dette er spørsmål som blir nærare behandla i meldinga frå Kunnskapsdepartementet om språkstimulering og språkopplæring.
Det som må strekast under i denne meldinga, er at det medisinsk-teknologiske framsteget som koklea-implantat representerer, ikkje vil gjera teiknspråk overflødig.
For det første er det mange nolevande døve som aldri vil bli opererte på denne måten, både barn og vaksne, og som vil nytta teiknspråket som kommunikasjonsmiddel i heile levetida si.
Dei som blir opererte, får heller ikkje fullgod høyrsel; dei må i regelen klassifiserast som tunghøyrde.
I den offentlege utgreiinga om teiknspråk som vart lagd fram i Sverige i 2006, er det streka under at koklea-implantat ikkje gjenskaper naturleg høyrsel, men at det er tale om ei form for kunstig høyrsel. Det blir også vist til medisinske evalueringar og språkvitskaplege studiar som alle peiker i retning av at det er viktig for opererte barn å ha tilgang til teiknspråket for at dei skal vera sikra ei god språkutvikling. 15
Også den nyleg framlagde svenske språklov­utgreiinga strekar under tilsvarande synspunkt. 16
Her blir det vist til at koklea-implanat ikkje fungerer like effektivt for alle, at ein del rett nok får hjelp til å tolka lyd slik at dei blir i stand til å kommunisera på talespråk, men at det for andre fungerer mindre bra. Det kan koma av at barnet ikkje trivst med implantatet sitt, at det ikkje fungerer reint teknisk, eller at det ganske enkelt ikkje gjev så god høyrselseffekt som føresetnaden var.
Utgreiinga strekar under at barn med koklea-implantat difor ikkje bør klassifiserast som høyrande, at dei treng teiknspråket for alle dei situasjonar i livet der høyrsla ikkje strekk til.
Det blir her vist til at det kan vera vanskeleg for barnet å forstå og uttrykkja det behovet det har for i visse situasjonar å ha tilgang til teiknspråk. Dette er noko barnet til vanleg lærer etter kvart som det blir eldre, men i mellomtida kan det ha gått glipp av mykje kunnskap og sosial kontakt.
Den svenske utgreiinga peiker på at den tiltrua som omgjevnadene kan ha til effekten av koklea-implantatet, ikkje alltid stemmer med den situasjonen barnet opplever, og at dette kan føra til at barnet ikkje får tilfredsstilt det behovet det har for ei tospråkleg utvikling der både talespråket og teiknspråket blir stimulert.
Norsk teiknspråk er og vil i framtida vera ein del av det språklege mangfaldet i Noreg. Det må behandlast som andre fullverdig språk og få den status som naturleg følgjer av dette.
10.5.3 Offisiell status for teiknspråk
10.5.3.1 Initiativ frå Norges Døveforbund
I tråd med dette har Norges Døveforbund i mange år arbeidt for å gje norsk teiknspråk høgare status.
Ein resolusjon som vart vedteken på forbundskongressen i 2001, tok til orde for å gjennomføra ei utgreiing med sikte på å lovfesta dei døves rett til teiknspråk. Det heitte at ei teiknspråklov måtte sikra retten for dei døve til å delta på alle område i samfunnet, så som retten til bruk av teiknspråk til utdanningsformål, i arbeid og religionsutøving og i samband med helsetenester, for informasjons- og kulturformål og i kultur- og fritidsaktivitetar.
I oversendingsbrev til fleire departement vart dette omtalt som eit arbeid for å lovfesta norsk teiknspråk som «offentlig» språk i Noreg, og seinare har saka vore omtalt som eit spørsmål om å lovfesta norsk teiknspråk som «offisielt» språk.
I brev frå Døveforbundet i mars 2002 vart Kultur- og kyrkjedepartementet bedt om å utgreia kva form ei teiknspråklov skulle ha, og kva konsekvensar det ville ha at teiknspråk vart offisielt språk i Noreg.
10.5.3.2 Utgreiinga frå ABM-utvikling
I 2003 gav departementet ABM-utvikling i oppdrag å gjennomføra ei utgreiing som mellom anna skulle drøfta kva verkemiddel som kan sikra at teiknspråkbrukarar får delta i samfunnslivet, og at dei får nødvendig informasjon og hjelp i dagleg­livet.
Det gjekk fram av premissane frå departementet at det måtte vurderast nærare om lovfesting av teiknspråk som offisielt språk var den beste måten å oppnå dette på. Som mogleg alternativ til ei eiga lov om teiknspråk vart det vist til ei løysing med å sikra språklege rettar for døve gjennom eksisterande lovverk.
Resultatet av dette utgreiingsarbeidet vart i juni 2004 lagt fram i ein eigen rapport med tittelen «Norsk tegnspråk som offisielt språk».
Her finst nyttig bakgrunnsinformasjon og ei god kartlegging av dagens situasjon. Rapporten konkluderte med å tilrå at departementet utarbeidde eit lovforslag om at norsk teiknspråk blir offisielt språk i Noreg, men gjorde det ikkje særleg klart kva ein tenkte seg at dette i praksis skulle innebera.
10.5.3.3 Uttrykket «offisielt språk»
I Budsjett-innst. S. nr. 2 (2005?2006) vart regjeringa bedt om å halda fram arbeidet med spørsmålet om teiknspråk som offisielt språk.
Både rapporten og den måten saka elles har vore behandla på til no, synest å byggja på ei førestelling om at omgrepet «offisielt språk» i seg sjølv har eit nokolunde fast innhald som det automatisk følgjer visse konsekvensar av.
Men at noko er offisielt, tyder eigentleg ikkje noko anna enn at det er formelt autorisert, eller at det er godkjent av ansvarlege styresmakter. Uttrykket gjev ikkje utan vidare svar på i kva funksjon, for kva formål, til kva bruk det er autorisert eller godkjent.
Alle språk kan difor seiast å ha offisiell status dersom dei direkte eller indirekte er omfatta av eit eller anna slags tiltak som det offentlege er ansvarleg for å tilby i medhald av lov, forskrift eller på anna formelt grunnlag. Norsk teiknspråk er mellom anna omfatta av føresegner i opplæringslova som gjev rett til opplæring i og på teiknspråk for elevar som har dette som førstespråk. 17 Også i vidaregåande opplæring har teiknspråklege elevar nærare definerte rettar etter lova.
Likevel blir uttrykket offisielt språk kanskje oftast brukt om språk som i kraft av vedtak eller sedvane har rettsleg status som offentleg administ­rasjonsspråk i eit land. Dette er som regel identisk med majoritetsspråket i landet, såleis norsk i Noreg, svensk i Sverige og dansk i Danmark.
Her i landet blir dessutan samisk rekna som offisielt språk i kraft av den særskilde grunnlovs­føresegna og gjennom føresegna i samelova som seier at samisk og norsk er likeverdige språk, og at dei skal vera likestilte språk etter dei nærare reglane i den same lova. Gjennomgåande har likevel ikkje samisk og norsk same funksjonar som administrasjonsspråk i det norske samfunnet. Jamført med norsk er det offisielle bruksområdet for samisk avgrensa gjennom dei nærare språkreg­lane i lova.
Det at Noreg har ratifisert den europeiske pakta om regions- eller minoritetsspråk, og at ratifikasjonen i tillegg til samisk er gjort gjeldande også for kvensk, romani og romanes, har gjeve desse språka ein særskild folkerettsleg status. Dermed har Noreg teke på seg visse plikter overfor desse språka, og også desse har på den måten fått ein offisiell status her i landet.
Vi ser av dette at uttrykket «offisielt språk» kan nyttast om språk med svært ulik formell og reell status, og at tydinga av uttrykket og dei substansielle følgjene av det kan variera mykje.
Det typiske for den offisielle status som ulike språk kan seiast å ha, er at han har ulik innretning og ulik styrke for dei ulike språka, og at også rettsgrunnlaget kan vera ulikt.
Slik sett blir uttrykket offisielt språk diffust, og det representerer dermed ikkje noko godt utgangspunkt for arbeidet med å betra stillinga for norsk teiknspråk og norske teiknspråkbrukarar.
Utgangspunktet er at norsk teiknspråk frå før kan seiast å ha ei form for offisiell status, primært gjennom føresegnene i opplæringslova. Departementet ser likevel eit klart behov for å gje språket høgare offisiell status. Ein slik status må byggja på eit meir generelt språkpolitisk grunnlag.
10.5.3.4 Svensk og finsk jamføring
Her er det mellom anna grunn til å visa til situasjonen i Sverige. Her gjorde Riksdagen alt i 1981 eit vedtak som godkjende («erkände») det svenske teiknspråket som dei døve sitt førstspråk.
I den offentlege utgreiinga om svensk teiknspråk frå 2006 heiter det om denne avgjerda at ho gav teiknspråket offisiell status som språk og stilling som undervisningsspråk ved undervisning av døve og høyrselsskadde. Gjennom at det svenske teiknspråket på denne måten vart offisielt godkjent som eit fullverdig språk, heiter det vidare, vart det lettare for dei teiknspråklege å hevda språket sitt og interessene sine i ulike samanhengar. 18
Det er grunn til å merka seg at den sterke status teiknspråket har i Sverige, ikkje har grunnlag i lov. I Finland derimot er det fastsett i grunnlova frå 2000 at rettar for dei som bruker teiknspråk, og for dei som på grunn av handikapp treng tolkings- og omsetjingsstøtte, skal sikrast gjennom lov.
Denne grunnlovsføresegna er følgd opp gjennom ulike føresegner om teiknspråk i relevante særlover. Også i Sverige finst ulike føresegner om teiknspråk i særlovgjevinga. Ingen av landa har eigne lover om teiknspråk, verken generelle overordna lover eller lover som meir i detalj samlar dei ulike rettane teiknspråkbrukarane har til å få informasjon på teiknspråk eller til å bruka teiknspråk i ulike situasjonar på ulike samfunnsområde.
Likevel er Sverige og Finland på teiknspråkområdet lyfta fram som førebilete for andre land i ein rapport frå 2003 utarbeidd på oppdrag av komiteen for juridiske spørsmål og menneskerettar i den parlamentariske forsamlinga i Europarådet. 19
10.5.3.5 Offisiell godkjenning av norsk teiknspråk
Departementet finn heller ikkje her i landet at det vil vera formålstenleg å ta som utgangspunkt at det bør utarbeidast ei eiga lov om teiknspråk, og i alle fall ikkje ei lov som meir i detalj skal regulera kva rettar teiknspråkbrukarar har eller skal ha i ulike samanhengar. Dette bør regulerast i særlovgjevinga. Desse rettane bør også sjåast i samanheng med rettar for menneske med andre kommunikasjonshandikapp.
Departementet vil likevel gå inn for ei løysing som inneber at norsk teiknspråk får høgare offisiell status gjennom ei generell lovforankring. Det kan best skje ved at norsk teiknspråk blir omfatta av ei allmenn språklov, slik det er gjort framlegg om i kap. 3 i denne meldinga.
Grunngjevinga for ei allmenn språklov er først og fremst behovet for å gje eit sterkare fundament for arbeidet med styrking av norsk språk.
Men departementet legg til grunn at ei slik lov også bør innehalda tilpassa og oppdaterte føresegner om samisk, gamle og nye minoritetsspråk og om norsk teiknspråk. Målet vil vera å koma fram til ei lov som gjev eit samla uttrykk for den norske språksituasjonen, og som nærare definerer kva status og rolle også andre språk enn norsk skal ha innanfor denne totaliteten.
For norsk teiknspråk vil ei slik løysing i seg sjølv innebera ei klar statusheving gjennom overordna lovforankring, og dessutan ei tydeleg markering av at omsynet til norsk teiknspråk og norske teiknspråkbrukarar for framtida skal inngå som ein integrert del av ein samla språkpolitikk i Noreg.
Departementet tek også sikte på at Språkrådet, som statens fagorgan i språkspørsmål, skal få eit utvida ansvar for andre språk enn norsk, og at dette også skal omfatta norsk teiknspråk. Ei tenkjeleg løysing vil då vera at det i Språkrådet blir oppretta ei eiga stilling som teiknspråkkonsulent. Også dette er nærare omtalt i kap. 3.
Ei løysing med ei allmenn språklov som også omfattar teiknspråk, vil i prinsippet vera i samsvar med det forslaget som vart lagt fram i den svenske språklovutgreiinga 18. mars i år. Dette lovframlegget omfattar i alt 16 paragrafar, og to av dei inneheld føresegner om teiknspråk.
Departementet vil arbeida vidare med spørsmålet om utforming av ei norsk språklov slik som skissert i kap. 3.
10.5.3.6 Tilhøvet til Minoritetsspråkkonvensjonen
I tillegg til å gje norsk teiknspråket høgare status i Noreg er det også behov for å arbeida internasjonalt for å gje teiknspråk generelt ei sterkare folkerettsleg stilling.
Mellom anna har det i samband med ein gjennomgang av den nordiske språkkonvensjonen vore vurdert om teiknspråk så langt råd er kan likestillast med talte språk. 20
Under behandling av den nordiske språkdeklarasjonen hausten 2006 vedtok Nordisk råd ein rekommandasjon 23/2006, som mellom anna oppmodar Nordisk ministerråd å gje teiknspråk den same stillinga som lovfesta minoritetsspråk.
Det har også vore spørsmål om teiknspråk kan koma inn under den europeiske pakta om regions- og minoritetsspråk.
Kravet til minoritetsspråkstatus er at eit språk tradisjonelt blir brukt innanfor ein stat av ei gruppe borgarar av denne staten som i tal er mindre enn resten av folket i staten, og at språket er forskjellig frå det offisielle administrasjonsspråket i staten. Desse kriteria gjer at dialektar og nyare innvand­rarspråk fell utanom. For å kvalifisera som minoritetsspråk må språket også talast av så mange personar at det rettferdiggjer statlege tiltak for å verna og fremja språket.
I utgangspunktet tilfredsstiller dei nasjonale teiknspråka desse krava, og slik sett kunne det liggja til rette for at teiknspråk fekk status som ikkje-territoriale minoritetsspråk etter konvensjonen.
Som motargument har det vore vist til at språkkonvensjonen er ein kulturkonvensjon som tek sikte på å støtta historiske språk som er ein del av den europeiske kulturarven, og at den funksjonen teiknspråket har, ikkje først og fremst er kulturell. Det er då lagt vekt på at teiknspråk først og fremst er eit kommunikasjonsmiddel. 21
Også minoritetsspråkkomiteen i Europarådet har lagt til grunn eit slikt synspunkt, dvs. at den europeiske språkkonvensjonen er ein kulturkonvensjon som tek sikte på å verna og utvikla historiske minoritetsspråk, ikkje språklege minoritetar.
I den svenske teiknspråkutgreiinga frå 2006 blir ein del av grunnlaget for denne tolkinga avvist:
«Jag delar inte minoritetsspråkkomitténs bedömning att teckenspråkets funktion inte i första hand kan ses som kulturell. I likhet med andra språk är teckenspråk både ett kommunikationsmedel och ett medel att skapa kulturell gemenskap; der är över huvud taget mycket vanskligt att skilja på dessa uppgifter. Svensk teckenspråk uppfyller mycket väl de grundläggande kriterierna for territorielt obundna minoritetsspråk enligt Euroaprådets ramkonvention. Det har använts av hävd i Sverige, det skiljer sig påtagligt från majoritetsspråket och det används av ett så stort antal individer att det motiverer olika åtgärder för skydd och främjande.» 22
I utgreiinga blir det likevel vedgått at den tospråklege kompetansen som dei døve oppnår, i større grad er monokulturell enn det som er situasjonen når det gjeld talte minoritetsspråk. For teiknspråket formidlar i store trekk den same kulturen som det svenske nasjonalspråket, i og med at dei fleste teiknspråkbrukarar er fødde i Sverige av svensktalande foreldre.
Difor er det oftast den kulturarven og dei tradisjonane som høyrer til majoritetssamfunnet, teiknspråkbrukarane får formidla gjennom familie og nærmiljø. Dette gjer at det høver mindre bra å gje teiknspråket minoritetsstatus med grunnlag i ein konvensjon som har som hovudformål å fremja språk som eit uttrykk for ein særskild kulturarv.
Den svenske teiknspråkutgreiinga legg i tillegg vekt på at språkkonvensjonen heller ikkje elles er skriven med tanke på teiknspråk. Difor er fleire av føresegnene i konvensjonen ikkje utan vidare relevante for teiknspråk.
Det blir her vist til at teiknspråket for dei døve på ein heilt annan måte enn talte minoritetsspråk er tufta på eit grunnleggjande behov, og at teiknspråkbrukarar i mykje større grad har behov for tolk og for å få informasjon på sitt eige språk.
Dette inneber at fleire av rettane i språkkonvensjonen er inadekvate eller utilstrekkelege for teiknspråkbrukarar.
Utgreiinga legg difor til grunn at dei formåla som språkkonvensjonen har, ikkje fell saman med og ikkje er godt nok tilpassa dei behov som er dei mest påtrengjande for teiknspråket og for dei språkbrukarane som er avhengige av dette språket. Skilnadene er for store.
Konklusjonen er at teiknspråket treng eit vern som er sterkare og annleis enn det som ville følgja av minoritetsspråkstatus, og at det bør få ei folkerettsleg stilling som ikkje er identisk med, men som tilsvarer det som gjeld språka til nasjonale minoritetar.
Det heiter at dette siktemålet bør liggja til grunn for det vidare arbeidet med svensk språklovgjeving, ved revisjon av den nordiske språkkonvensjonen og i samband med utforming av nordisk språkpolitikk. Det heiter avslutningsvis at Sverige i Europarådet bør arbeida for ein konvensjon som gjev dei europeiske teiknspråka ein status som tilsvarer minoritetsspråkpakta.
Frå norsk side vil det vera viktig å følgja nøye korleis dette blir følgt opp internasjonalt.
10.5.4 Anna arbeid for norsk teiknspråk
10.5.4.1 Eksisterande rettar for teiknspråkbrukarar
Parallelt med arbeidet for å gje norsk teiknspråk ein høgare status på eit overordna språkpolitisk grunnlag må det arbeidast vidare med å leggja tilhøve praktisk til rette for teiknspråkbrukarar på ulike samfunnsområde. I dette inngår også spørsmålet om i kva grad det er grunnlag for å byggja vidare ut dei rettar som teiknspråkbrukarane har gjennom særlovgjevinga.
I dag er det føresegnene i opplæringslova som er grunnleggjande.
Utgangspunktet er elles at det er mangelen på kompetanse i teiknspråk som representerer det viktigaste hinderet for å kunna kommunisera på teiknspråk utanfor døvemiljøa sjølve. Svært få ikkje-døve kan teiknspråk. Det gjeld også tilsette i offentleg forvaltning.
Folketrygdlova gjev difor dei som ikkje kan kommunisera på talespråk, rett til gratis tolk for at dei skal kunna fungera i dagleglivet, i utdanning og arbeid og i samband med polikliniske helsetenester. Tolkeordninga blir administrert av Nav Hjelpemiddelsentral.
Vidare blir forvaltningslova tolka slik at eit forvaltningsorgan har plikt til å skaffa tolk for høyrselshemma som treng det. Tolk kan tingast frå Nav Hjelpemiddelsentral. Utgiftene skal dekkjast av forvaltningsorganet. Tilsvarande gjev domstollova rett til tolk for dei som skal forklara seg i retten.
Den høyrselshemma må sjølv sørgja for å tinga folketrygdfinansiert tolk. Det er opp til brukaren å avgjera til kva formål i dagleglivet vedkomande vil bruka tolk eller ha følgje av tolk, og også på kva tidspunkt tolkinga skal skje.
Problemet er at det ikkje finst god nok tilgang på tolkar. Behovet for tolk blir ofte ikkje forstått, heller ikkje den praktiske tilrettelegginga som krevst for at ein høyrselshemma skal kunna bruka tolk til dømes på eit politisk møte. Dessutan synest det heller ikkje i offentleg forvaltning å vera godt nok kjent at dei har plikt til å tinga og betala for tolk.
Føresegnene i folketrygdlova om rett til tolkehjelp står i kapitlet om ytingar under medisinsk rehabilitering. Tolkehjelp er ei teneste på linje med tekniske hjelpemiddel for menneske med nedsett funksjonsevne.
10.5.4.2 Pågåande arbeid og vidare initiativ
Regjeringa vil ta initiativ til å få utgreidd vidare kva rettar teiknspråkbrukarar skal ha, og kva plikter offentlege styresmakter og andre instansar skal ha overfor teiknspråkbrukarane og utviklinga av teiknspråket og teiknspråkkulturen.
Utgreiinga må også vurdera i kva grad og på kva måte dette treng forankring i lovverket. I dette arbeidet må det takast omsyn til kva som vil vera råd å gjennomføra både på kort og på lang sikt. Her er det særleg tilgangen på teiknspråktolkar som er den kritiske faktoren.
Noko av det som må vurderast, er kva plikter som kan følgja av ratifikasjon av FN-konvensjonen om rettar for menneske med nedsett funksjonsevne.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet bad i oktober 2007 Arbeids- og velferdsdirektoratet om å laga en rapport med eit samla og framtidsretta oversyn over området tolking og kommunikasjons­tenester. I samband med dette har det vore arbeidt med å laga ein heilskapleg plan for vidareutvikling av tenenestetilbodet. Brukarperspektivet blir teke vare på gjennom ei referansegruppe som er breitt samansett. Rapporten vart avlevert til Arbeids- og inkluderingsdepartementet våren 2008.
Stortinget har nyleg vedteke ny diskriminerings- og tilgjengelegheitslov for menneske med nedsett funksjonsevne, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007?2008) og Innst. O. nr. 68 (2007?2008). Mellom anna vil kravet i lova om universell utforming kunna føra til betre tilhøve også for teiknspråkbrukarar. Som nemnt i proposisjonen vil regjeringa arbeida vidare med å greia ut spørsmålet om rettskrav på tilgang til informasjon, varer og tenester.
Kyrkje- og kulturdepartementet skal greia ut om det bør innførast generelle krav til teksting og teiknspråktolking for digitale medium på fjernsynsområdet.