Engasjementet knyttet til norsk døveidrett er stort. I løpet av et døgn har over 250 deafnetlesere sagt sin mening om kvinnelandslagets deltakelse i Deaflympics i Taiwan. Mer enn 90 % mener at laget bør få delta. Det forteller at idrett har en folkelig appell og at mange mener det er viktig med norsk deltakelse internasjonalt.
Deafnet og Døves Tidsskrift har vanskelig for å forstå hvorfor det norske døvelandslaget for kvinner ikke får delta i mesterskapet i Taiwan i september 2009. Vi forstår de unge spillernes fortvilelse. Vi synes det er arrogant av døveidrettsutvalget å ta en slik avgjørelse uten at de har hatt en nær kontakt med kvinnelandslaget og lagets støtteapparat. Vi synes også det er urettferdig at laget skal bli rammet av den uklare ansvarsfordelingen som leder av døveidrettsutvalget innrømmer er knyttet til døveidrettens internasjonale deltakelse.
Når det er sagt vil ikke vi plassere hele ansvaret for døveidrettens utvikling hos døveidrettsutvalget. Alle vi som har hjerte for døveidrett har et ansvar. Men vi er avhengig av et døveidrettsutvalg som trekker opp visjonene, planene og strategien for det arbeidet som må drives sentralt og lokalt i døveidrettsmiljøet. De siste årene har døveidretten sentralt vært uten styring. Det nytter ikke å gjemme seg bak en årlig idrettskonferanse, eller med at 30 - 40 særidrettsforbund skal ta ansvaret for døveidretten. Det trengs et lokomotiv om døveidretten skal utvikles, det trengs folk som kan skape optimisme og inspirere til offensiv tenkning blant døve idrettsutøvere og ledere. Den oppgaven bør et døveidrettsutvalg påta seg. Vi trenger ikke reise til Kina for å få idrettspolitisk kunnskap, det er nok å se på hva Danmark gjør, som skal delta både med kvinne- og herrelandslaget i fotball i Deaflympics. I Sverige er det basketball som er den store lagidretten. De svenske kvinnene stiller som favoritter i neste års mesterskap i Taiwan. Hvorfor er vi i Norge så mye dårligere enn våre to nærmeste naboland?
Det hadde vært flott med et ungt kvinnelandslag i Deaflympics. Et lag som det kan satses videre på i fremtiden. Den eneste måten å gi laget og spillerne vekst på er å la de få delta i mesterskap, slik at de får erfaring og kunnskaper. Kanskje kunne ikke laget vunnet neste år i Taiwan, men mesterskapet kunne vært starten på noe stort som ga toppresultater allerede i neste Deaflympics.Laget ble nummer 4 i forrige innendørs (futsal) VM. De har bevist at de kan hevde seg i konkurransen med andre land.
I vedlagte innlegg gir vi en oversikt over det som er sakens kjerne, og så håper vi debatten og arbeidet for norsk døveidrett fortsetter slik at Norge fortsatt kan sende døve idrettsungdommer ut i verden til internasjonale konkurranser.