Tegnspråk på scenen har alltid vært en utfordring. Replikkene går raskt og publikum sitter langt fra skuespillerne. Bruk av mange småtegn og mange munnstillinger som til daglig går greit i toveiskommunikasjonen kan derfor ofte være vanskelig å oppfatte i teatersalen. Derfor er det så befriende deilig at vi på denne forestillingen kan sitte oss godt til rette i stolen og bare nyte språket. Vi vil tro at å få inn så språksterke skuespillere som Irene Greftegreff og Morten J. Lundahl i gruppen har vært med på å heve bevisstheten om språket, men alle skuespillerne fortjener ros og selvsagt språkkonsulenten Sølvi R. Z. Fellus.
Det er 100 år siden Bjørnson døde. Året markeres derfor på ulike måter av mange. Det er hyggelig at Teater Manu setter opp en av hans mest kjente forestillinger og legger premieren til Bergen, der forfatteren i noen år var teatersjef. Bjørnsom er mest kjent for teksten til nasjonalsangen vår ?Ja, vi elsker? ? men har er en av tre norske forfattere som har fått Nobelprisen i litteratur. Bjørnstjerne Bjørnson er en av våre største forfattere gjennom tidene og fortjener å bli gjort ære på.
Geografi og kjærlighet er en komedie skrevet for 125 år siden. Det bærer teksten preg av, det er noe gammelmodig over det vi opplever på scenen. Instruktør Einar Dahl lar forestillingen utspille seg i 1950 årene, da var det fortsatt vanlig at mange gifte kvinner var hjemmeværende og tok seg av barn, matlagning og hus, mens mannfolkene konsentrerte seg om arbeidet og mente de gjorde sitt med å skaffe inntekter til familien. I forestillingen treffer vi professor Tygesen som vier all sin tid til arbeidet, som er geografri, og helt glemmer betydningen som kjærligheten har for et vellykket samliv. Slikt blir det problemer, ironi og humor av. Gjennom 70 minutter kan publikum smile og humre seg gjennom forestillingen, for den store gapskratten får ikke skuespillerne fram hos oss. Til det er teksten for fjerne fra dagens samfunn og skuespillerne måtte klart å gå dypere inn i rollene og gitt de en sterkere profil, spesielt der de ikke har replikker, men må spille på mimikk og kroppsspråk. Slik krever mer enn ensemblet på Teater Manu klarer i dag. Teatret er ungt og i denne oppsetningen er det endatil flere ?nye? skuespillere på scenen.
Morten J. Lundahl har rollen som professor Tygesen. Han debuterer som skuespiller og han imponerer. Han tolker den sære professoren på en utmerket måte, det er faktisk professoren vi møter på scenen og ikke den Morten vi kjenner som lærer på Ål folkehøyskole og kurssenter for døve. En fantastisk sterk debut og hva kan det ikke bli til i fremtiden!
Mira Zuckermann! Utropstegn. Du verden for en skuespiller. For en lykke for oss at Mira er døv. Det hun gjør på scenen ser så enkelt ut, replikkene kommer liksom flytende av seg selv. De mest kompliserte norske tekster blir oversatt med et tegnspråk som tar pusten fra oss. I tillegg har Mira denne utstrålingen fra scenen som bare de største skuespillerne har. Det er litt urettferdig overfor de andre skuespillerne og sammenlikne dem med Mira, for uansett hvem som står på scenen med henne vil de fleste måtte komme i skyggen. Hun tolker rollen som verdenskvinnen Birgit Rømer slik at det er en fryd og se på, men også slik at det virkelig skaper turbulens i ekteskapet til professor Tygesen og hans kone Karen Tygesen.
Rollen som Karen Tygesen bekles av Irene Greftegreff. Vi sliter litt med å tro på at hun er konen til professoren, vi ser henne mest som den Irene hun er. Også for hennes del er det første gang hun er på scenen i profesjonelt teater og da er vi inne på en av Teater Manus store utfordringer: å skape skuespillere som har fått utvikle seg til virkelig profesjonelle utøvere over tid. Gjennomtrekken blant sentrale skuespillere er stor. Men Irene imponerer med et fantastisk scenespråk og etter hvert som hun får spille seg varm i rollen tror vi hun vil vokse som professorens fortvilte kone.
I de mindre rollene finner vi ekteparet Tygesens datter, Helga, spilt av Agatha Wisny. Asbjørn Midtskogen har rollen som Turmann, nær venn av professoren. Begge gjør en solid innsats. Og i rollen som hushjelpen Ane gjør Daniela Roos en sterk tolkning. Å oppleve hennes fortutlete skikkelse på scenen er fornøyelig. Hun gjør mye av lite, og rollen virker som skapt for henne.
Stemmeskuespiller i alle rollene er Inger Teien. Som døv kan vi ikke mene noe om hennes prestasjoner, men vi gjengir gjerne hva den hørende del av publikum sa til oss i pausen om hennes innsats: - Hun er veldig dyktig som stemmeskuespiller!
Einar Dahl har hatt ansvar både for regi, scenografi og kostymer og har kommet godt ut av alt. Scenen er enkel, en stue med få møbler, med både vindu, dører opp til annen etasje, til kjelleren og til et arbeidsrom, gir det en bevegelse i spillet som engasjerer. Einar har tidligere gjort en kjempejobb for de tidligere amatørene i Oslo Døveteater som instruktør og mye annet, det må derfor være ekstra morsomt å få jobbe med et profesjonelt tegnspråkteater og lykkes så godt som dette!
Nå drar teateret videre på turne til flere steder i landet og vår oppfordring er klar: unn deg en kveld sammen med skuespillerne i Geografi og kjærlighet. Vi vil ikke garantere at du ler slik at du får vondt i magen, det kan jo være godt å slippe akkurat det ? men vi garanterer at du vil kose deg over lun humor, dyktige skuespillere og at du lar deg begeistre over at tegnspråk kan være så utrolig uttrykksfullt og vakkert på scenen. Og de som ikke kan tegnspråk får altså Ingen Teiens dyktige oversettelse. God fornøyelse!