Teatret markerer 10 års jubileum med en forestilling de selv har skrevet manus til. Det er modig gjort. Forestillingen presenterer en kavalkade over noen av forestillingene som er vist gjennom årene. På scenen spiller Ipek D. Mehlum og Ronny P. Jacobsen utdrag fra stykkene. På en kjempestor skjerm får vi videosnutter av forestillingene. Det blir også vist annen dramatikk på skjermen, og ikke minst: vi får fornøyelige innblikk i det som skjer bak teppet (skjermen) når skuespillerne ikke er på scenen. Til å binde det hele sammen finner vi Svein Arne Peterson og Paal Richard Peterson i rollene som teaterforskere.
En anmeldelse skal være kritisk, så la oss få det verste overstått med en gang. Vi synes det kunne vært mer teater og mindre video. Teater er først og fremst det som skjer på scenen og så får video være et supplement, og for oss døve kan det bli en veldig bra kombinasjon med spill på scenen og video. Men her blir det i meste laget med video. Så kunne vi ønske litt mer lys på ansiktet til Ipek i rollen som Antigone, selv om hun sitter fengslet, og selv om det var mørkt i fengselet den gang er det slett ikke lett å se hva hun sier. Vi lar oss trøste med Peterson senior som i en annen sammenheng sier: "Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner alt som sies i hver forestilling". Når ikke en teaterforsker skjønner alt så får vi vanlige publikummere tåle at noe går over hodet på oss også. Av og til må teatret kompromisse mellom at budskapet ikke blir helt tydelig, mot det å skape mer dramatikk i form av lys og bevegelser, vi skjønner det. En forestilling utgjør en helhet og da skal ikke vi henge oss opp i om noen repliker blir borte, men likevel.... Vi hadde vel også håpet på en skikkelig finale på forestillingen, vi synes ikke at teatret har lykkes helt med det.
MEN SÅ: Ipek og Rony på scenen. Ut og inn av ulike roller og ulike forestillinger. Fabelaktig! Ipek kan i ene øyeblikket røre oss til tårer og i neste stund få oss til å humre. Vi har sagt det før, det er en lykke for oss at Ipek er døv. At hun ble nominert som beste kvinnelige hovedrolle i fjor, i sin rolle som Pinocchio, i konkurranse med alle de hørende skuespillerne, viser at det er flere enn oss som har oppdaget hennes kvaliteter. Hun er vidunderlig.
Og Ronny? Du verden hvor han har utviklet seg som skuespiller. I Jon Fosse parodien er han enestående. Der kan han ikke skjule seg bak morsomme replikker eller raske bevegelser, han blir avkledd alt tant og fjas, men trollbinder oss i sin tolkning av rollen. Det er stor teaterkunst. Det griper oss. På samme måte nyter vi dansetrinnene til de to skuespillerne, det er så betagende vakkert og deilig å hvile øynene på. Husker vi de to skuespillerne for 10 år siden? Ja, vi gjør det - og de har hatt en fantastisk utvikling.
Paal Richard og Svein Arne binder det hele sammen med treffsikker humor og selvironiske replikker. De har et scenespråk som både Briskeby-elever og spillerne på døves fotball-lag forstår. Vi som har sett dem på talerstolen er ikke overrasket, vi vet hva de kan. Og for de som tviler, ta turen på teatret å se selv. Dette er ikke en forestilling for fiffen, men for alle som vil la seg underholde i 80 minutter av humor, eleganse, språk og kreativitet.
Video og redigering er mesterlig utført av Con Mehlum. Det er en oppvisning i hva som er mulig å få til med dagens teknikk, men teknikken krever at man har en som kan styre det mot de resultatene vi ser i forestillingen. Con kan videoredigere til fingerspissene, bokstavelig talt.
Så skal rosen også gå til tekstforfatterne Kjersti Fjeldstad og Rune Anda, med hjelp fra Peterson senior og junior og konsulenthjelp fra Knut Nærum (han fra Nytt på Nytt i NRK). Dramaturg Bodil Kvamme har også vært en medspiller. Manuset formidler ikke bare det kunsteriske og humoristiske, men gir også på en utmerket måte lettfattelig informasjon om tegnspråk og døves kultur til de som ikke kan som mye om det. For vi må huske at en stor del av publikum er hørende.
Teater Manu inkluderer ikke-tegnspråkkyndig publikum på en sjenerøs måte. De to stemmeskuespillerne Marit Synnøve Berg og uslitelige Kjersti Fjeldstad kan ikke få noen kritikk av oss, men rundt oss satt det flere hørende publikummere som viste tommelen opp for de to skuespillerne. Og publikum rundt oss på premieren var ikke hvem som helst. Vi noterte at flere teatersjefer og skuespillere var til stede i salen. Inspirerende var det at også NDFs høye beskytter prinsesse Märtha Louise æret Teater Manu ved å være publikummer, og at hun koste seg så vi selv.
Det er vanskelig for oss å trekke fram alle de andre som har jobbet fram en så god forestilling. Teater er lagarbeid med maskedesign, kostymer, lyddesign (ja, selv om vi er stokk døv setter vi pris på bassen), teknikk, språkkonsulenter, tolker og alle de andre som bidrar til at Teater Manu kan presentere en helstøpt forestilling. Teatersjef MIra Zuckermann har selv vært regissør for forestillingen. Hun kan det. Mira er tegnspråkteater. Tegnspråkteater er Mira. I fjor ble hun nominert som en av landets tre beste regissører til Heddaprisen for Pinocchio, vi bare minner om det.
Så er det bare for follk å komme seg opp av sofaen, når teatret spiller i Oslo lørdag 20. august, torsdag 22. september og fredag 23. september, alle dager kl 18. I Horten mandag 22. august, Kristiansand 23. august, Sola 25. august, Bergen 27. august, Ål 30. august, Ålesund 1. september og Trondheim 3. september. Forestillingen er for voksne.