Komiteen med leder Edvard Rundhaug og nestleder Bjørn Røine i spissen mener at kvinnelandslaget ikke er godt nok for deltakelse i Taiwan i september 2009. Selv om laget tok 4. plass av 10 lag i innefotball (futsal) i Bulgaria i vinter. Og selv om "alle andre" land sender deltakere til "døveolympiaden", så holder døveidrettskomiteen sterkt på at de som skal delta for Norge skal være toppidrettsutøvere. Da betyr det at det ikke blir norske deltakere i Taiwan, for Norge har vel ingen døve som kan definereres som toppidrettsutøvere.
I Norges Døveforbunds jubileumsbok, som utkom i mai i år, skriver Rune Anda en artikkel der han stiller spørsmål ved om døveidretten vil overleve i Norge. Han er skeptisk til at døveidretten er integrert så sterkt i norsk idrett, at den nesten er integrert bort. For hvem har egentlig ansvar for et norsk døvelandslag i fotball? Norges Fotballforbund? Ja, på papiret - men i praksis fungerer det ikke. Dertil kommer det at den forrige lederen av døvefotballutvalget (et utvalg under Norges Fotballforbund) ikke har klart å gjøre rede for bruken av det tilskuddet på kr. 250.000 som han har hatt ansvaret for, og som skulle vært et avsluttet kapittel i 2006. Dermed har fotballforbundet angivelig satt en stopper for ytterligere tilskudd til døvefotballen. Dette lider kvinnefotballen over, fremdeles i dag. Det synes som ingen evner å rydde opp i saken, ikke Norges Fotballforbund og ikke Norges Døveidrettskomite, og hvem andre kan da ta saken, få ryddet opp og lagt planer for fremtiden. Nå rammes fotball-landslaget for kvinner, et lag med gjennomsnittsalder på under 20 år. De blir stengt ute fra den konkurransen alle andre døve idrettsfolk ser fram mot. Kvinnelagets leder, Unni Helland har skrevet et innlegg om dette, se vedlagte: