Møte var en innledning til prosjektet om å lage en nasjonal ?Veileder? for døve og tunghørte med og uten CI eller høreapparat. Dette skal være et redskap både for døve og tunghørte selv, men også for familie, venner og fagfolk. Prosjektet er i hovedsak drevet av Utdanningsdirektoratet, men de skal inkludere fagfolk og bruker organisasjoner i utarbeidelsen av håndboken. Denne ?Veilederen? skal være klar 1. april 2009. Vi setter stor pris på initiativet og ser frem til utførelsen.
På seminaret ble både medisinsk, lingvistisk, etisk og foreldreperspektiv presentert. Foreldrerepresentanten understreket hvor viktig det er at barnet får språkopplæring fra dag en, og at foreldre ikke må vente med å velge et språk til barnet sitt. Moren fortalte gripende om hvordan de som foreldre med råd fra legene hadde latt språket vente fordi de fikk vite at en operasjon ville gi hørsel. Da det allikevel ikke førte til språkutvikling var mye av den kognitive utviklingen også blitt forsinket. Dette kunne blitt unngått om foreldrene hadde blitt oppfordret til en tospråklig tilnærming fra første stund. Da hadde verken språkutviklingen eller den kognitive utviklingen måtte vente, og den manglende talespråklige utviklingen ville ikke ha føltes som et like stort nederlag.
Fra den medisinske vinkelen ble det vist at CI i høy grad fører til endring i hørselsnervene, men at nivået på hørsel varierer. De visste videre til at deres undersøkelser har gitt resultater for oppnåelse av hørsel etter implementering. Rikshospitalet understreket også at den problematikken som angår CI brukere er lik for barn som vokser opp med høreapparat.
Patrick Kermit på den andre siden viste at medisinsk hørsel og sosial hørsel må skilles mellom. Den medisinske hørselen viser kun høring av lyd, mens sosial hørsel inkluderer bruk av hørsel i dagliglivet. Han viste videre at barn med CI som medisinsk har god resultater ikke nødvendigvis har god nok hørsel til å kunne delta i lek og utdanning på lik linje med sine jevnaldrene. Kermit påpekte også viktigheten av å satse på to språk i tråd med et ?føre var prinsipp? for å forsikre seg om at barnets språkutvikling ikke må stå på vent mens foreldre, leger og interesseorganisasjoner diskuterer hva den beste språkutviklingen til barnet kan være.
Dette kom også Sonja Erlendkamp inn på. Hun visste at barns språkutvikling har en sensitiv periode og at dersom barnet ikke får språkstimulering, tale og tegn, vil barnet ikke kunne få en god nok språkforståelse til å si at barnet har et morsmål. Det er derfor etisk uforsvarlig og si vent med språket til vi har gitt barnet hørsel. Hun viste også til at tospråklighet ikke er farlig, heller tvert i mot, et gode. Fare er det kun om barnet ikke får et fullstendig språk. Det er viktig at foreldrene gir barnet tilgang på gode språkmodeller i tillegg til å bruke de to språkene selv.
Barneombudet rundet av debatten, men diskusjonen vil fortsette i gruppen som skal fremarbeide ?Veilederen?.