Programmet for ett år siden skapte sterke reaksjoner fordi en gutt på 4 år enda ikke hadde utviklet verken tegnspråk eller talespråk.
Foreldrene var svært misfornøyd med at han bare fikk 6 timer taletrening for uken i barnehagen. Reaksjonene etter programmet førte til at Theo fikk mer taletrening og nå snakker han. Gutten har ifølge programmet hatt en fin talespråklig utvikling. Vi gleder oss over dette, vi ønsker det beste for alle døve og tunghørte barn med eller uten CI, likevel finner vi grunn til en kommentar..
Brennpunkt gjentar stadig feil argumenter om at barn med CI som velger tegnspråk får 25 timers undervisning i tegnspråk for uken. Dette inntrykket blir forsterket på HLFs nettsider som sier at barn som velger tegnspråk får mer enn 20 timers opplæring i tegnspråk per uke. Slik er det jo ikke.
Vi kjenner ingen barn i dag som satser ensidig på tegnspråk, alle har tospråklighet som mål. Barn med CI som satser på begge språkene, tegnspråk og norsk, har mulighet til opphold i barnehager der tegnspråk er fellesspråket. Der lærer barna tegnspråk gjennom lek og naturlig kommunikasjon. Det er jo noe helt annet enn å gi opplæring i et språk.
HLFs nettsider spisser saken ytterligere når de bl.a. skriver: «Målet er at barn med CI skal lære å snakke, og ikke måtte være avhengig av tegnspråktolk resten av livet.» Målet for barna bør vel favne litt videre enn at de bare skal snakke? Vi ønsker vel alle at barna skal utvikle seg til velfungerende barn både kognitivt og sosialt.
Og vi er da svært mange døve som snakker mer enn bra nok, men som likevel er avhengig av tegnspråktolk på møter og i andre sammenhenger.
Vi kunne ønske at Brennpunktprogrammet gikk dypere i de utfordringene barn med CI vil møte. Det er mange spennende spørsmål, for eksempel: Hvordan barn som får både tegnspråk og talespråk uvikler seg språklig i forhold til barn som bare får talespråk? Er det ønskelig at foreldre skal vente i 3 ? 4 år før de får i gang kommunikasjon med barnet? Kan et barn oppleve det som et press at han eller hun hele tiden skal snakke og høre best mulig for å gjøre voksne fornøyd? Hvordan kan et slikt press virke inn på barna senere? Blir lyd og lytteforholdene i ulike sammenhenger så gode at barn med CI klarer å oppfatte tale? Får barn med CI som har valgt bort tegnspråk et naturlig nettverk av venner når de blir tenåringer? Klarer de senere en høyere utdanning uten bruk av tegnspråktolk? Og hva med årene som eldre, kan voksne med CI risikere at hørselen blir dårligere med årene, slik at de ender opp i den store gruppen eldre som faller utenfor den sosiale praten?
Dette er viktige spørsmål som Brennpunkt ikke evnet å ta opp. Med alle disse ubesvarte spørsmål er det vi gjentar: Hvorfor ikke la barn med CI få både tegnspråk og talespråk?