I De Døves blad 3 / 1907 skriver Ole Edv. Raaket et leserbrev. Her skriver han om at døve har vanskelig for å komme inn i USA. Han forteller personlig om at han ikke kan komme inn fordi en onkel ikke vil garantere for ham. Han synes dett er urimelig, da han synes døve kan greie seg godt i alle slags arbeid. Han avslutter med å spørre om redaktøren kan finne noen utvei til at døve kan landstige i Amerika uten å få garanti hos slektninger. Det kan redaktøren ikke. Han forteller at det er ved lov forbudt de døve at stige i land i Amerika, hvis der ikke er nogen velstående mann eller kvinde som vil garantere, at de ikke skal falde staten til byrde. Men, fortsetter han, døve behøver heldigvis ikke å reise, det er bruk for dem i Norge, og det er hardere arbeid i Amerika.
To år senere er han et annet sted, nå skriver han fra North Dakota. Han hadde reist til USA i august 1909 med ?Haab om bedre fortj?. Yrket er oppgitt som skomaker.
Han forteller om sin reise fra Kristiansund ? Hull, blant annet at det er forferdelig med all fabrikkrøyk i England, og videre med tog til Liverpool. Her ser han to døve, men kan ikke oppfatte dem. Han har lært engelsk, men bare skriftlig, forteller han. Båt til Quebec, som han synes er en nydelig by, med masse elektriske trikker, så videre til Chicago med hus på 30 etasjer. Til St Paul, og endelig: North Dakota. 17 ½ dag. Der forenes han med brødre som har reist før.
Han sliter med varme og tørke. Vann fører til at han får magesykdom. Arbeidet er hardt. Det er meget bedra at være i Norge enn at være her. Han tror ikke han blir lenge i Amerika.
Også i 1910 skriver han i De Døves blad. Han skriver om hardt arbeid, landbruksarbeidet er uvant for ham. Han og andre vil dra på skogsarbeid, men i stedet får han hjelp av brødrene til å starte skomakerverksted i byen Balfour ND. Her i byen Balfour er ikke noget trivelig ligesom i Kristiansund N. Han sliter med språket, for det er mange som ikke kan lese og skrive.
Nå er han usikker på hvor lenge han blir, men forteller at flere norskamerikanere tenker å reise til Norge i 1914 for at feire hundreårsfesten i Norge. Og jeg tror at jeg vil reise hjem i året 1914, skriver han. Men det er ikke godt at vide.
Vi vet ikke nøyaktig når han kom tilbake til Norge, men han er med på fiske i april 1912.
Og i 1912 skjer tragedien, Ole omkommer på sjøen. Han ble bare 31 år gammel. Han var på fiske i en tre-manns båt sammen med broren Rudolf Edevardsen og Leonard Aneus Hjelkrem. Alle tre omkom.
Deres far skriver: det var av kjærlighet Gud gjorde det, derfor får jeg takke ham. Så jeg må kaste all min sorg på ham, som kan bære den. Det står: velt din vei på Herren og stol på ham, han skal gjøre det. Det er ingen annen å gå til for å få trøst og råd enn til Jesus.
Ikke alt som skjer er Guds vilje. Jesus sa også: dette har en fiende gjort. Men når det meningsløse og ufattelige skjer, er Gud nær. Han forlater oss ikke, og vi kan si som faren som hadde mistet to sønner: det er ingen annen å gå til.
Vi står ved minnestøtten. Ole Edevardsen Raaket var en blant mange slitere. Han var døv, men ville ikke la det sette grenser. Og han delte sin erfaring med andre, slik at han kunne bidra til en bedre verden. Og slik at vi i dag kan vite noe om å leve som døv i Norge og som norskamerikaner for hundre år siden.
Vi legger ned blomster og lyser fred over minnet!