Teater Manu turnerer med forestillingen the ZOO STORY. Vi var så heldige å se den i Bergen
14. oktober, og vårt budskap til andre er å fylle teatersalene der forestillingen spilles.
Forestillingen er skrevet av amerikaneren Edward Albe. Det er en enakter med spilletid på en
time. I forestillingen møter vi bare to personer: Ronny Patrick Jacobsen som
Jerry og Casper D. Lund som Peter. De to møtes i en park. Bokhandleren Peter
har slått seg ned på en benk for å søke ro og fred i hverdagen. Han er
tilsynelatende et typisk A4-menneske, mens Jerry er den svært ensomme og
kontaktsøkende. Mer skal vi ikke røpe av handlingen. Men latteren som vi først
hadde i begynnelsen av forestillingen blir etter hvert sittende fast i halsen.
Det er Jacobsen som har den bærende rollen. Han har nesten alle replikkene, det nærmer seg en
ren monolog. Hvis han da ikke har et språk som fenger kan det lett bli kjedelig.
Men Jacobsen har et tegnspråk som kan vekke døde. Han gnistrer i replikkene
sine og har en variasjon i tegn og tegnføring som griper en fast til
fortellingen. Det er nyanser og rikdom i språket som det bare er å reise seg og
applaudere for, og det gjorde da også de ca. 100 som var til stede i Fana kulturhus
etter forestillingen. Ronny Patrick Jacobsen tok med denne fremføringen plass i
eliteserien blant døve skuespillere. Kanskje kan vi ta bort ordet «døve» i
forrige setning. Sølvi R. Zuckermann står oppført som oversetter og
språkkonsulent. Hun har tydeligvis gjort en fremragende jobb og så har regissør
Bentein Baardson og dramaturg Bodil Kvamme klart å trekke fram det beste som
bor i skuespillerne.
Denne omtalen blir litt urettferdig overfor Casper D. Lund. Som bokhandleren Peter har han
ikke mange replikker. Hans rolle er å uttrykke ulike sinnsstemninger gjennom
mimikk og kroppsspråk etter som Jerry driver fram sine vanvittige, lange
enetaler. Og her er vi ved svakheten av forestillingen, mener vi. Vi må bruke
all vår energi på å oppfatte hva Peter sier, slik at vi sjelden har råd til å
fange inn reaksjonene til Jerry. Dette kunne kanskje vært enklere for oss om
Peter hadde fått en annen plassering i forhold til Jerry og i forhold til oss
publikummere. I forestillingen er det løst på en typisk «hørende måte». Hørende kan jo enkelt se på Peter, men
likevel høre replikkene til Jerry. Det kan ikke vi døve og det er en av de
utfordringene som er spesielle for et tegnspråklig teater. Men bevares: Lund er
den typiske bokhandler, slik myten om bokhandlere er: En knusktørr type med
nesen i en bok, med kjernefamilie og papegøye. Alle bokhandlere har det! Mot
slutten av forestillingen gis vi større mulighet til å studere Lund som
skuespiller og det gir mersmak. Vi vil se Casper D. Lund oftere på
teaterscenen.
Enda mer urettferdig blir omtalen av den hørende skuespilleren Morten Røhrt. Som stokk
døv hørte vi ikke pip av hans replikker, men fra to sikre kilder ble det
rapportert at han var fabelaktig dyktig i å få fram de to rollefigurene sine.
Scenografi og lysdesign er enkel i forestillingen og beviser at det enkle ofte er det beste.
Vi håper teatret satser på flere slike forestillinger innimellom oppsetninger
som krever mange skuespillere og store og kostbare tekniske løsninger. På den
måte kan vi få mer teater for pengene, mange ønsker det. The ZOO STORY bare
skjerpet appetitten på flere tegnspråklige teateropplevelser.
Helge Herland