Døve barns oppvekst i fem nordiske land

Danske Døves Landsforbund ved kommunikasjonsmedarbeider Amine Skousgaard, kontaktet oss i Norges Døveforbund. Hun skulle skrive og belyse om forskjeller og likheter hos døve barns oppvekstvilkår i Norden. Alle fem nordiske døveforbundene har svart på hennes viktige spørsmål. Det være seg blant annet hvordan første møtet med helsevesenet oppleves av foreldre til døve og hørselshemmede barn. Blir de anbefalt og forespeilet tegnspråkopplæring? Er barna inkludert i den enkelte skole eller går de på skole som er tilrettelagt for døve og hørselshemmede?

Dere kan lese artikkelen (oversatt til norsk) i sin helhet og hvilket interessante funn som kom frem under herunder:

 

Døve barn i Norden
Døve barns oppvekst i fem nordiske land

TEKST Amine Skousgaard

Vi erter våre nordiske brødre og søstre med våre ulike særegenheter: Svensker er politisk korrekte, norske barn er født med ski på beina, islendinger lever på sauehoder, og det finske språket er umulig å forstå. Men i bunn og grunn er de nordiske landene utrolig like. Vi har alle velferdsordninger, en høyt utdannet befolkning og en generell velstand. Likevel er det stor forskjell på hvordan døve barn vokser opp i Danmark, Sverige, Norge, Finland og Island. Derfor har jeg tatt en prat med døveforbundene i de fem landene for å lære mer om forskjeller og likheter i døve barns oppvekstvilkår i Norden. Jeg har spurt de fem døveforeningene om en håndfull temaer som omhandler døve barns oppvekstvilkår; Dette inkluderer det første møtet med helsevesenet, tilbud om tegnspråkopplæring for barn og foreldre, skolegang og inkludering, og hvordan landet jobber for å forebygge språklig deprivasjon.

Over hele Norden blir nyfødte hørselsscreenet i løpet av de første dagene av livet. Ved mistanke om hørselstap henvises foreldre til en lege med ekspertise på hørselstekniske hjelpemidler – som cochleaimplantat (CI). Leger i alle de nordiske landene oppfordrer foreldre som har et døvt barn, til å la barnet gjennomgå CI-operasjon. I alle land velger flertallet av foreldrene å takke ja til tilbudet.

På Island henvises foreldre til Heyrnar og talmeinastöð Íslands (Islands hørsels- og talesenter), som oppfordrer døve og hørende foreldre til å la sine døve barn gjennomgå CI-operasjon. I Finland henviser foreldre til døve barn til landets fem universitetssykehus’ spesialavdelinger på dette området. I Sverige fødes det årlig rundt 200 døve barn eller barn med alvorlig hørselstap – de aller fleste av dem gjennomgår også CI-operasjon.

I Sverige er regionene selvstendige, noe som betyr at det er store variasjoner i behandlingen og informasjonen foreldrene får. Sveriges Døves Riksförbund (SDR) har derfor utarbeidet en håndbok for foreldre, som også er sendt ut til alle regioner i Sverige og som kan lastes ned gratis på deres hjemmeside.

Hvordan lærer jeg tegnspråk som forelder til et døvt - hørselshemmet barn?

Det er store variasjoner fra land til land og innenfor land med hensyn til hvilke og hvor mye tegnspråkopplæring hørende foreldre får, slik at de kan kommunisere med sine døve barn. Sverige er ledende på dette området, da alle hørende foreldre til døve barn har rett til den såkalte TUFF-utdanningen, som gis «teckenspråksutbildning för föräldrar» – det vil si tegnspråkopplæring for foreldre. I dag er antall TUFF-timer maksimalt 240, men vi har fått opplyst av Sveriges Dövas Riksförbund at en rekke foreldre ønsker å heve denne timegrensen, noe som har fått oppmerksomhet i svenske medier.

Et lignende tilbud finnes i Norge. Her har foreldre til døve og hørselshemmede barn mulighet til å gjennomføre et kurs kalt «Se mitt språk», som strekker seg over barnets første 16 leveår. Totalt går kurset over 40 uker, hvor hver uke består av 25 undervisningstimer. Hensikten er at foreldrene til det døve barnet møter fagfolk på feltet, kan sparre med andre foreldre i samme situasjon og lære norsk tegnspråk. Til tross for at et slikt tilbud er tilgjengelig, er det frivillig, og ikke alle foreldre vet at kurset eksisterer.

Elisabeth Frantzen Holte, interessepolitisk rådgiver i Norges Døveforbund, forklarer: «Når foreldre til døve og hørselshemmede barn møter helsevesenet, blir de i de fleste tilfeller rådet av leger, øre-nese-hals-leger, lydpedagoger og annet helsepersonell til ikke å snakke tegnspråk tidlig i barnets liv. Mange i helsevesenet sier: Jada, tegnspråk er et språk, men barn trenger å lære å lytte og høre, og derfor bør vi ikke lære dem tegnspråk. Det samme synet på tegnspråk opplever vi i Sverige, der Borgerforeningen i Sverige beskriver at det er en vanlig misforståelse i landet at tegnspråk hemmer taleutvikling for barn med CI. Men tvert imot mener Døveforbundet at det alltid er gunstig når barnet snakker flere språk.

I Finland vil imidlertid synet på barns læring av tegnspråk være et helt annet i fremtiden. For i juni 2022 påpekte det finske diskrimineringsombudet at de fem finske sykehusene med ansvar for CI-operasjoner også må inkludere tegnspråk i rådgivningen og informasjonen for familier med døve barn. I fremtiden vil derfor finsk tegnspråk være likestilt med finsk og finsk-svensk når foreldre til døve barn møter helsevesenet.

Hverdagen for døve barn

Som i Danmark er de fleste døve barn i Norden integrert i den ordinære skolen. I de fem nordiske landene er det noen få skoler – som Hliðaskoli på Island og Huseby barneskole – AC Møller tegnspråksenter i Trondheim i Norge – som tilbyr en skoleordning for døve barn og barn med hørselstap. Tilbudene varierer sterkt fra land til land og skole til skole, med alt fra høreapparat til tospråklig opplæring. På tvers av de nordiske landene prioriterer foreldre nærhet til skolen fremfor spesialundervisning for døve barn.

I Norge finnes det en lov, kalt «opplæringsloven», som ifølge nettsidene til Norges Døveforbund skal: ”fremme ulik tospråklighet, som reguleres av opplæringsloven”. I grunnskolen har «elever som har tegnspråk som førstespråk eller som etter sakkyndig vurdering har behov for slik opplæring» rett til opplæring i og på tegnspråk etter §§ 2 til 6. [1] Men alle barn som har norsk tegnspråk som morsmål, får ikke tilstrekkelig opplæring i og på tegnspråk, mener Elisabeth. Dette skyldes flere faktorer.

Blant annet er det problemer med at elever som har rett til tegnspråkopplæring ikke får tilstrekkelig opplæring. "Da skjer det som ikke må skje; Det ansettes ukvalifiserte lærere, så elevene kan være så uheldige som får en lærer som bare har 30 studiepoeng, en assistent eller en tegnspråktolk. Elevene må bestå en eksamen i 10. klasse i faget norsk tegnspråk, noe som er nesten umulig uten kvalifiserte lærere.”

Siden juli 2019 har Sverige hatt en læreplan som sier at kommunene er forpliktet til å tilby tegnspråk i det som i Sverige kalles förskola (tilsvarer barnehage i Danmark, red.) hvis de gir tilbud til døve barn, hørselshemmede barn, barn av tegnspråkforeldre eller andre barn som trenger tegnspråk. Bare i grunnskolen velger mange foreldre bort spesialskoler til fordel for en skole som ligger i nærheten av deres bosted. Det er vanlig at foreldre ønsker å teste den generelle skolen først før de bestemmer seg for om deres døve barn skal gå til en spesialskole. Støtteinnsatsen og ressursene som gis til barn i en integrert skoleform, varierer fra høreapparat til ressurspersoner/assistenter.

Sveriges Dövas Riksförbund jobber for en holdningsendring i den eksisterende svenske opplæringsloven, slik at spesialskolen ikke skal ses på som «en siste utvei» for dem som ikke kan gå på allmennskolen – men i stedet et attraktivt tilbud for dem som trenger det. For døve barn betyr dette full tilgang til varige tegnspråkmiljøer og hvor de kan ha en hverdag med andre døve barn.

I Finland er døve barn også integrert i ordinære skoler, hovedsakelig med tegnspråktolker i undervisningen på grunn av mangel på døvelærere. På landsbygda, hvor det er mer tynt befolket, kan det skje at tolk ikke er tilgjengelig. På disse områdene hender det at barna blir støttet av personale med svært lite tegnspråkerfaring – litt som man også ser i Norge.

Alle døveforbundene i de fem ulike landene er skeptiske til inkluderingstrenden som eksisterer i hele Norden. I Danmark har vi hatt en direkte inkluderingslov siden 2012. På Barne- og utdanningsdepartementets nettsider kan du lese "Regler om inkludering" og hva det betyr for barn med spesielle behov:

– Grunnskolen må ta hensyn til alle barns læring og trivsel. Barn med særskilte behov bør så langt det er mulig ikke skilles inn i spesialundervisning, men undervises i allmennundervisning sammen med jevnaldrende. Dette må gjøres med nødvendig støtte og ressurser.» [2] I praksis betyr dette at mange døve barn rett og slett blir integrert i grunnskoleklasser med hørende barn.

 I Norge mener Norges Døveforbund at inkluderingsideologien er skadelig for det enkelte barns trivsel: «Vår erfaring tilsier at det er farlig å fortsette den samme inkluderingsprosessen som vi har sett til nå. Vi vet i dag at tegnspråk ikke kan utelukkes. Norsk tegnspråk må bli mer sentralt i barnets liv mye tidligere enn det som er vanlig i dag, helst fra fødselen av”, sier Elisabeth. I Norge arbeides det mye med å gjøre tegnspråk til en mye større del av det døve barnets liv.

Forebygging av språklig deprivasjon

Flere av døveforeningene rapporterer om manglende åpenhet fra myndighetenes side, noe som gjør det vanskelig å forstå hva som gjøres for å sikre språk for døve barn. Fra Island ble jeg fortalt at: "det er ingen formell handling på Island for å unngå språklig deprivasjon hos døve barn."

Jeg fikk tilsvarende svar fra svenske Dövas Riksförbund, som i aller høyeste grad finner at foreldre til døve barn mangler informasjon som fremhever tegnspråkets betydning. Dette til tross for at Sverige har en språklov  som understreker i artikkel 9 at «Allmennheten har et særlig ansvar for å beskytte og fremme svensk tegnspråk». [3]  Sveriges Dövas Riksförbund prøver å endre dette blant annet gjennom en digital forelesningsserie om psykisk helse. Blant annet vil det være fokus på språklig deprivasjon – inkludert hva mangelen på språk gjør med barns utvikling.

– Det er en avventende holdning som vi nå ser flere og flere konsekvenser for hos disse barna. Vi har flere ganger påpekt at tilnærmingen til tegnspråk i tidlig alder er avgjørende for et barns utvikling og de psykologiske konsekvensene for de som ikke får tilgang til tegnspråk i tidlig alder; Identitet og språk henger tett sammen, sier Elisabeth i Norges Døveforbund.

Når det gjelder språklig berøvelse og forebygging av dette, er Finland veldig fremtidsrettet. Det finske døveforbundet forventer at en ny lov trer i kraft høsten 2023, som løst oversatt vil sikre tjenester til funksjonshemmede. – Det vil styrke foreldre til døve eller hørselshemmede barns rett til tegnspråkopplæring fra den regionale sosialtjenesten, sier Pirkko Selin-Grönlund, spesialist i det finske døveforbundet. – På den måten får barn bedre muligheter til å lære tegnspråk tidlig i barndommen. Dessverre er den endelige versjonen av denne loven ennå ikke publisert. Til nå har loven vært ganske karakterløs, og det har vært veldig vanskelig å få tegnspråkopplæring.

Vi vet altfor lite om døve barn i Norden

Generelt mangler det data på tvers av de nordiske landene om hvor mange barn som gjennomgår CI-kirurgi årlig og hvordan CI-opererte barn har klart seg de siste 20 årene, hvor teknologi har blitt mer utbredt.

– I Danmark har vi ikke optimal innsikt i hvordan unge CI-opererte pasienter har det og hvilke konsekvenser det har hatt for deres barn og unges liv å ha blitt individuelt integrert i grunnskolen. Dette er noe vi ønsker å fokusere på fremover, slik at vi også kan få data om døve barn som ikke får fullt utbytte av CI, sier Lars Ahlburg, forbundsleder i Dansk Døveforbund.

I Norden har vi flere likheter enn forskjeller. Dette er tydelig når man dykker ned i oppdragelsen av døve barn i de fem nordiske landene. Derfor må vi i fremtiden kanskje også bli flinkere til å lære av hverandre og samarbeide om døve barn og voksnes rett til tegnspråk – gjennom hele livet.